Constance Ring 99

gresselig vondt, men det er da ikke noe å ta slik på vei
for.» Hun ventet litt. «Et mannfolk som kysser en tjene-
stepike. — Det har ikke stort på sig, du.»

Det var Constance som om grunnen sviktet under
henne.

«En gift mann i sin egen spisestue — med sin kones
tjenestepike» — stammet hun.

«Ja visst er det for galt, og jeg må riktignok si at jeg
ikke hadde trodd at Ring var sånn. — Men Constance, er
du ganske viss på at du ikke selv har skyld?»

«Hvad mener du med det?» spurte Constance.

«Du er alltid så kold og overlegen mot ham, det synes
både Rikard og jeg.»

Constance følte sitt hjerte sammensnøres. At Marie
skulde vende angrepet mot henne, var noe hun ikke
hadde tenkt sig. Hun stirret hjelpeløst på henne.

«Hans opførsel oprører dig altså slett ikke?» spurte
hun.

«Jo, det skal Gud vite, Constance, — men du må huske
at mennene er så ganske anderledes enn vi. De er så vant
til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbake-
fall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter li-
vet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall
en som har de ytre betingelser, — som du f. eks.»

Constance følte en oprørsk forbitrelse som var nær ved
å kvele henne.

«Det er motbydelig hvad du sier,» sa hun og knyttet
uvilkårlig hendene.

«Ja, ja, Constance, — du får nok lære om igjen, du
skulde bare vite hvor få menn det er som er sine koner
tro, ikke ett av hundre ekteskaper er rent, du.»

Og nu gav hun sig til å fortelle vidt og bredt om all
den uterlighet ektemennene bedrev, og konene så gjen-
nem fingrene med; hun nevnte flere eksempler fra deres

felles nærmeste bekjente og fra andre som de kjente av
navn.