102 Constance Ring

Å jøsses at det skulde gå henne sånn, — — —. Ring
lovet ikke å slå hånden av henne og bad henne bare for-
holde sig rolig og gjøre sine ting som om intet var fore-
falt. Han skulde nok se å lempe på dette, så det ikke blev
noe videre av det. —

Så vandret han op og ned i dagligstuen, stod stille rett
som det var og forbannet det fordømte tilfelle som hadde
spilt ham et så intrikat puss. Han vred sig ved tanken
om alt det han vilde få å gjennemgå med Constance. Hun
vilde ikke bli nådig, mente han, men sluttelig trøstet han
sig med at det hele vilde drive over når det gikk noen tid.
Ved dette punkt av sine betraktninger følte han trang til
å oplive sig med et glass konjakk og vann. Hvorfor var
Constance alltid sånn — det var hennes skyld at det gikk
så skitt. Hvorfor levde de ikke sammen som io turtel-
duer — —

— — Hvert øieblikk var han ved vinduet og kikket ut;
av og til stod han ute i entréen og lyttet.

Jo lenger det led, jo mer ille til mote blev han; munnen
var trukket op i en mismodig grimase; øiebrynene stod
som en spiss vinkel og pannen lå i tykke, posete folder.
Han kvidde sig fryktelig til det øieblikk hun skulde tre
inn og var samtidig i en kval fordi hun uteblev.

Endelig hørte han noen ved entrédøren. Han gikk ut
og lukket op.

Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta tøiet
av. Så gikk hun inn i dagligstuen, satte sig i sofaen og
tok fatt på aftenavisen.

Ring gled ned på en stol et stykke borte og blev sit-
tende i en foroverbøid stilling med albuen på kneet og
hånden skyggende for øinene. Av og til skottet han bort
til sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne.

Omsider mannet han sig op og sa: «Kan du tilgi mig,
Constance?»

Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men
opgav det og grep atter hladet.