Constance Ring 107

«Nei, fanden vel?» sa Ring opskremt, og gav sig plut-
selig til å bite på sin høire pekefingernegl.

«Vil du vite hvad Marie sa da vi gikk fra dere for-
leden?»

«Nu? Så kom med det, mann.»

«La du merke til hvordan Alette så ut? sa hun med det
samme vi altså var kommet utenfor gatedøren.»

«Nå, men du lot vel som ingenting —» spurte Ring fe-
brilsk.

«Naturligvis — jeg forsikret at hun tok feil; men hun
bare lo og påstod at jeg altså måtte være komplett blind.»

«Fordømt!» sa Ring og plirte med øinene som om han
hadde snedrev i ansiktet.

«Ja, og så vilde hun si til Constance,» fortsatte Hansen,
«at hun ikke på noen måte måtte ha henne gående i
huset.»

«Så til helvede,» mumlet Ring, «det må du forhindre,
Hansen.»

«Det kan jeg jo ikke uten å røbe altså, — at —»

«Hadde hun mistanke?»

«Ikke tale om det! Det er forresten merkelig, tenke sig
til at det vet hun altså — og allikevel. Ja — våre koner
er da utrolig umistenksomme. — Det kommer vel av at
de er så meget bedre enn vi —»

Ring hadde atter begynt å bite sine negler; han grublet
over hvilken fremgangsmåte var den retteste og spurte
sig selv, om Constance vilde være like så langt fra å ane
sannheten som Marie.

«Du må død og pine være forsiktig, Rikard, så din kone
ikke får snøv i det,» sa han med eftertrykk på hvert ord.

Hansen slo ut med hånden. «Forresten du, det er en
lei historie — pokker så kjedelig og altså, ja, det gjør
mig ondt for din kone. — Drive på slik i sitt eget hjem
— det er noe svineri, du — —»

«Når ulykken en gang er skjedd,» sa Ring med et skul-
dertrekk, «er det liten nytte i å holde moralske foredrag