Constance Ring 109

allvidende, som — det var han sikker på — også hadde
tilgitt ham. — Når han nu bare kunde komme sig til å
stole riktig trygt på hans hjelp og bistand.

Nei, nu gikk det ikke an å vente lenger. I dag fikk han
ikke talt med henne, men i morgen tidlig, innen han gikk
på kontoret vilde han se til å gripe leiligheten.

«Skal du ikke ut i eftermiddag, Constance?» spurte
han, da han gikk gjennem dagligstuen.

«Nei,» sa hun uten å se op.

«For så kunde vi slå følge —.» Det foresvevet ham noe
om at han i så fall kunde gå tilbake, når han skiltes fra
henne.

Constance ristet på hodet.

«Ja, ja, farvel da, vennen min,» han strøk henne ømt
over håret. «Nu får jeg min santen skynde mig.»

Ute i entréen gløttet han på kjøkkendøren; han vilde
gjøre tegn til Alette at hun skulde gå ned baktrappen,
men det var tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han
da gå med uforrettet sak.

Constance la boken fra sig og lente sig tilbake i sofaen.
Hun tenkte på sin mann. Det som var hendt, hadde visst-
nok gjort inntrykk på ham; det var kommet noe alvorlig,
nesten sørgmodig over ham som klædde ham; han drakk
heller ikke så meget i den senere tid, — det var jo aftener
da han av sig selv forlangte te.

Når han var slik, kunde hun nok kanskje med tiden
komme til å holde av ham; han var jo hennes mann og
hadde en slags rett til hennes kjærlighet — —

Og hun hadde visstnok mer godhet for ham enn hun
selv hadde visst av, for hvorfor skulde det ellers gjort
henne så ondt det med Alette, ja, for det var ikke bare
vrede hun hadde følt. Kanskje var det sant dette at hun
kunde få et bedre menneske ut av ham, hvis hun for al-
vor søkte å vise ham litt kjærlighet — det så da virkelig
ut til det — —. Når han kom hjem i aften, vilde hun tale
med ham og la ham merke sin stemning. Det beste i livet