110 Constance Ring

var vel, når alt kom til alt, å være noe for en annen, —
og en fikk dessuten være nøisom, lære å slå av på sine
fordringer til lykken.

Hun blev avbrutt i sine betraktninger ved at det ringte,
og straks efter trådte Marie inn.

Det var ikke meningen å bli, sa hun, men hun vilde
sitte en stund, og tok derfor tøiet av.

«Nu skal vi ha en kopp eftermiddagste,» sa Constance
og gikk ut for å gi Alette beskjed.

De begynte å tale om ditt og datt, men det gikk ofte istå
imellem dem.

Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av
småbordene som Constance hadde stillet der for øie-
medet. Marie mønstret piken fra topp til tå. Alette blev
blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en skammel
så hun holdt på å falle. Marie fulgte henne ubarmhjertig
med øinene like til døren, som hun formelig krøp igjen-
nem.

Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun
aldri siden hin aften: bare de aller nødvendigste ord
hadde hun verdiget henne.

Da hun hørte henne tørne mot skammelen, så hun et
sekund i den retning og opfanget et glimt av minespillet i
Maries ansikt; hun blev ubehagelig berørt av det; det var
dog ufint å la piken merke at hun var medviter i denne
motbydelige hemmelighet — det kunde Marie gjerne latt
være med, for hennes skyld i det minste.

«At den tøsen ikke skammer sig,» sa plutselig Marie,
mens hun rørte om med teskjeen i koppen.

«Nu har hun jo ikke så lenge igjen,» bemerket Con-
stance likegyldig.

«Men du tenker da vel ikke på å beholde henne tiden
ut, Constance, det går jo ikke an å la henne vise sig for
folk, og det må jo være ekkelt for dig også.»

«La henne vise sig — hvad er det du sitter og snakker
om?» Constance så forundret på Marie.

«Men ser du da ikke hvordan det er fatt med henne?»