Constance Ring jul

«Fatt med henne —» gjentok Constance mekanisk.

«Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt
høist fruktsommelig.»

Constance slo hendene sammen.

«Men hvor har du da dine øine henne, Constance?»

«Å, men tar du ikke feil, Marie —?»

«Men så se da på henne!» ropte Marie. — «Så langt
som hun er fremme —. Det minste barn må jo kunne op-
dage det —»

«Nei, at den Alette! — Uff, det er da en vemmelig hi-
storie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i sine
miner.

«Med henne overrasket det mig nu slett ikke,» mente
Marie, «det hender jo med dem en minst skulde tro det
om — hun bar naturligvis en kjæreste?»

«Det vet jeg ikke,» sa Constance.

«Har hun ikke hatt en fyr gående på dørene? Det har
de jo alle, — men så er det jo alltid en bror som skal til
Amerika, forstår sig — og som kommer for å ta avskjed.
— Nei, pikene nu for tiden !»

«Uff, hvad skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill —
«det er så leit å si det til henne.»

«Si ingenting, bare betyd henne at hun har å pakke
sammen straks. — Du kan tro hun går nok uten å komme
med spørsmål.»

Constance så motfallen frem for sig.

«Jeg skal skaffe dig en annen i mellemtiden — jeg vet
en utmerket pike som er ledig, og som du kan få med en
dags varsel,» vedblev Marie opmuntrende.

«Ja, takk, det var jo godt, men —»

«Du betenker dig vel ikke. — Hør, Constance — av an-
stendighetshensyn, om ikke for annet — tenk, når her er
fremmede, og herrer, — det er jo til å synke i jorden av
undseelse over —»

«Ja, du har rett,» sa Constance, «men uh som jeg kvier
mis»

Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og til-