2 Constance Ring

bake med en halvt spent, halvt forlegen mine. Hun var
ganske nervøs ved det som forestod, for hun vilde ha det
fra sig med det samme; skulde det til, så vilde hun iallfall
ikke sove på det. Og Ring, hvad monstro han vilde si?
Så pinlig som det vilde være å se ham sitte der og skamme
sig, når han nu hørte hvordan hun var. Men på den an-
nen side hadde han godt av det også.

Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte
hvad fruen ønsket.

Constance betraktet henne opmerksomt og var straks
på det rene med at Marie hadde rett. Det var besynder-
lig at hun ikke hadde sett det før.

Alette merket at noe usedvanlig forestod; det hadde
likesom hengt noe ondt over henne de siste par dager.

Hun forsøkte å se kjepphøi og likegyldig ut og møtte
Constances blikk med en trossig, halvt frekk mine; men
det varte bare noen få sekunder, så för øinene usikkert
famlende nedover Constances kjole, flyttet sig bort på
noen stolben, ned på teppet, op igjen et stykke langs
bordbenene, men kom hurtig nedover igjen; til sist så
hun rett ned for sig.

«Jeg har ringt på Dem for å si Dem at De må flytte
herfra i morgen,» sa Constance stakkåndet.

«Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump
stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det
jeg straks sa at det var best jeg gikk med det samme.»

Constance hørte ikke hvad hun sa, og gad ikke spørre
om det.

«Ja, for De forstår at her kan De ikke bli — slik som
De har stelt Dem,» vedblev Constance.

Et plutselig skrik skar gjennem stillheten i stuen, og i
neste nu lå Alette for hennes føtter og hulket slik som
Constance aldri hadde hørt det i sine dager. Hun
visste ikke hvad hun skulde si eller gjøre og var ikke
langt fra selv å briste i gråt.

«Nåde, nåde,» kom det omsider der nede fra. Ordene