Constance Ring 113

presset sig med møie ut fra den sammensnørte strupe.
Med begge hender hadde hun grepet fatt i en flik av Con-
stances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover hennes
ansikt; hun lå omtrent nesegrus, og gjennem rygg og
skuldrer gikk det heftige rykninger, som fikk hun støt av
et elektrisk apparat.

«Jeg har grått så meget —,» vedblev hun, stadig av-
brutt av den voldsomme gråt, «å, om nettene, jeg tenkte
ofte på å forkorte mig — ja, det gjorde jeg — det gjorde
jeg, — det var for Deres skyld, frue, — for en slik som
jeg er liksom skapt til å komme i uløkke. — Og jeg sa det
til ham, da han fristet mig, — ja, det vet den evige Gud
jeg gjorde, — tenk på Deres kone — sa jeg.» Her glapp
stemmen ganske og blev til en krampaktig hikke. «—Men
han vilde ha sin vilje —. Nåde, sier jeg, — nåde! — Å,
Gud hjelpe mig, Gud trøste og hjelpe mig —» hun krøp
nærmere til Constance og vilde kysse hennes fot.

Som et lys, der i tykk tåke skimtes fra det fjerne, og
litt efter litt blir større og klarere, eftersom man nærmer
sig, således gikk sannheten op for Constance. Hun krum-
met sig sammen og bøide sig helt nedover den sammen-
rullede skikkelse, med arm og hånd hevet som til slag.
Det var et øieblikk hvor hun kunde trådt denne skapning
ihjel under sin støvlehæl, men i neste nu gikk det gjen-
nem henne hvor elendig og fornedret dette medmenneske
var, som hun lå der ferdig til å sønderbrytes av sin storm-
flodsaktige hulken, og hun fyltes av en smertelig med-
lidenhet.

«Reis Dem op,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er in-
gen hjelp i å ligge her.»

Langsomt og med møie kom hun sig på benene; hun
slo forklæet over hodet og tumlet mot døren.

«Vet han — jeg mener Ring — om, — om, at De er i en
sådan forfatning?» spurte Constance.

«Ja,» hvisket Alette.

«Og han vedkjenner sig at det er hans barn?»

8 — Amalie Skram. I.