114 Constance Ring

«Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden.

«Har han fortsatt forholdet siden den aften, De husker
nok?»

Pikens svar var så lavt at Constance måtte spørre om
igjen.

«Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun.

«Godt,» sa Constance, «gå nu.»

Hun famlet efter dørgrepet og snek sig sakte ut.

XI.

Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøge-
aktige, svikefulle mannfolk, hvis undskyldninger og for-
sikringer hun hadde nedlatt sig til å høre på, som hun
hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til.

Denne usle stakkar av et menneske vilde ganske sik-
kert på ny be om tilgivelse; han vilde ligge på kne og ta
Gud til vidne på at det var henne han elsket, og at det
annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hen-
dene.

Du gode Gud og Fader for en lykke det var at hun
hadde fått sannheten å vite; hun kunde ha trykket Alet-
tes hånd av takknemlighet.

Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar sig
ad for å få skilsmisse. Hun stod og grundet over det, med
hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til — det var
hun på det rene med, — så var det jo best hun skyndte
sig til ham.

I febrilsk hast tok hun tøiet på. Hun skalv av angst
for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hur-
tig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde i et av
hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved må-
let og fant sin vei op over den gassbelyste trappe. På en-
trédøren i annen etasje var det en skinnende messing-
plate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kon-