Constance Ring pr

tortid 9—10 og 4—5. Så var han vel ikke hjemme eller
tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo
så hårdt at hun kjente det op i svelget; — det var som
sjelen vilde ut av henne for hvert åndedrag hun tok.

Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke,
— hvad skulde hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse,
men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra
henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet
gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke
kunde huske hvad ordene het. — — Bare disse hammer-
slag i venstre side vilde gi sig litt —, de måtte jo overdøve
lyden av hennes stemme — eller kvele den innvendig fra.
— — — Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringe-
apparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En
heftig angst grep henne. Blodet för i jagende hast frem
og tilbake fra hjertet til hodet. Et øieblikk tenkte hun
på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt
og vilde sette ned over trappene, men så hørte hun noen
komme, vendte sig derfor hurtig og blev stående.

Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles
fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme.

«Nei —» blev det svart i en uviss tone.

Constance følte sig lettet og med lettelsen fulgte en
smule mot.

«Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun.

Piken betraktet henne med et undersøkende blikk.

«Jeg skal tale med fruen —» sa hun litt nølende og
gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake:

«Tør jeg kanskje be om Deres kort.»

Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte
sig på en måte under pikens kommando.

«Jeg har intet,» stammet hun, «—si at en dame — mitt
navn er fru Ring.»

En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne,
hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig —»
derpå skritt, som fjernet sig, så de samme skritt som