116 Constance Ring

nærmet sig, så en kort beskjed, hvorpå piken kom til-
bake og sa: «Værsgo.» —

Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse,
fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulv-
teppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt om-
kring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved
vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser,
papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ov-
nen brente det med en sterk, durende lyd.

Constance så det alt sammen som gjennem en tåke.
Pastorens stemme nådde hennes ører fra en umåtelig
avstand.

«Værsgo frue, behag å ta plass —» sa den vennlige
gamle herre og satte en stol til rette foran gyngestolen,
hvorfra han hadde reist sig.

Straks efter hørte Constance med forundring noen si:
«Jeg ber om undskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det
er ikke Deres kontortid» — hun kunde ikke begripe at
det var henne selv som hadde talt.

«Å, jeg ber, frue, jeg ber, — jeg er med glede til tjene-
ste, men det er så mange som søker mig i alle slags
ærender, — det er nødvendig å begrense sig. — En skal
jo også ha tid til sine prekener —»

Constance beveget sig urolig på stolen uten å svare, og
pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut.

«Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han delta-
gende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem
med?»

Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun
holdt et øieblikk lommetørklæet for øinene for å samle
Sig, og sa så fast:

«Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min
mann.»

Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt.

«Å nei da, frue, si ikke det — jeg vilde ikke høre det
for meget godt,» sa han nesten bedende.