118 Constance Ring

institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente
like fullt er Kristi legeme og blod, om det enn nytes av
de mest ubotferdige.»

«Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hvad Moses
sa til jødene.»

«Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun.

«Atter et tegn på vantro. — Så lenge Herrens menig-
het eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss
ved. — Men om De ikke vil bøie Dem for Moses, vil De
kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør
hvad han sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som
lå opslått på bordet, bladet litt i det og gav sig til å lese
Matteus 19. kap. 5. til 10. vers.

Constance hadde møie med å beherske sig så vidt at
hun kunde sitte stille mens han leste. Det brente i hen-
nes tinninger og suste for hennes ører. Dette utenom-
gående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste
sjel at det hun vilde var rett, det var heller ikke for å
spørre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse
henne var en lumpen handling, det var å gjøre sig med-
delaktig 1 svineriet hun var flyktet fra.

«Der står det jo nettop at skilsmisse er tillatt,» sa hun,
da presten la boken bort; hennes øine gnistret, og stem-
men brast av sinnsbevegelse.

«Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han
med en apostolisk håndbevegelse.

«Det er også nettop derfor jeg vil skilles —,» sa hun.

Pastor Huhn bøide sig forover med et plutselig kast av
hodet.

«Hvad sier De! Arme, arme frue, — skulde det være
mulig, skulde det virkelig være mulig —»

Den dype medlidenhet i hans tone nådde helt inn til
den streng i Constances hjerte, som ikke kunde røres
ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo
hun hendene for ansiktet og hulket sårt.

«Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det let-