120 Constance Ring

Pastor Huhn falt i tanker. Constance satt stille og
ventet på at han skulde tale.

«Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en
stunds forløp; hans stemme var mild og formanende,
«nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige
beste.»

Hun flyttet sig urolig på stolen.

«Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger
av oss —» vedblev han, «men det er dog det eneste som
kan skaffe fred i våre sjeler —»

Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne
opmerksomt.

«Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen
er barmhjertig.»

«De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennes
holdning blev plutselig utfordrende.

«Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, — De bør ikke
bryte Deres ekteskap —»

«Det er ikke mig som bryter, — det har han besørget !»

«En kristen kvinne forlater aldri sin mann. — De vil
nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke
den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt.
— Tro mig, det er salig å tilgi» —

«Det er foraktelig, oprørende, umoralsk,» utbrøt hun,
dirrende av harme.

«Tenk om Vårherre vilde svare oss således, når vi
kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil
og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord.
«Tenk, om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om
tilgivelse for et helt livs synd, vilde gjøre med oss efter
fortjeneste —»

«Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,»
sa Constance i en heftig tone. «<— For det første er det jo
intet ekteskap mellem Gud og mennesker, og for det an-
net er det jo ham selv som har skapt oss som vi er.»

«De forferder mig, frue — De spotter Gud i Deres syn-
dige tale.» Det lød strengt.