Constance Ring 191

«Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte
hun og reiste sig.

«Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent
på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være
spilt — Dem kan bare Gud hjelpe. — Jeg har gjort det
som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildhet
og overbærenhet, — når De ikke vil la Dem lede av skrif-
tens ord, så har jeg ikke mer å si.»

«Men si mig, hr. pastor,» sa Constance med dypere
stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i be-
grep med å føde et barn, som f. eks. hans kontorbud var
far til, vilde De så også komme med dette: Ingen kristen
mann forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten
fiendtlig blikk.

«Her er forholdet forskjellig. — Når en kvinne faller
på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så
dyp moralsk fordervelse at hennes nærværelse i hjemmet
må ansees for besmittende.»

«Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke
lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance
trossig.

Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han
ventet hun vilde gå.

«Vil De så si mig, hvad jeg har å gjøre?» spurte hun
og tok sin muffe.

«De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til
å gjøre det for Dem, og sende mig den, så skal jeg på-
tegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktes-
løst, og så — — ja, jeg skal med fornøielse ekspedere
den videre for Dem.»

Hun takket og sa farvel.

«Vårherre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og
ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa
presten med bekymret mine.

«God natt, frue!»

Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne.