12 Constance Ring

XII.

Da Constance kom ned på gaten stod hun et øieblikk
stille og tenkte sig om. Så gikk hun hurtig den motsatte
retning av hvor hennes hjem lå. Da hun nådde Incognito-
gaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårn-
bygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleugel
bodde.

Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te,
svarte piken som lukket op.

Constance gikk gjennem den rummelige, trefags dag-
ligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun
kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt
hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her,
med hånden på ryggen av sovestolen, stod hun første
gang han kom som forlovet. — — Huttitu, hvor hun
ristet ved disse minner.

Det brente en liten, med lyserødt papir tilsløret lampe
borte i hjørnet foran den halvrunde hjørnesofa; den
store, hvite porselensovn sendte en mild varme ut over
værelset, og det duftet av potteblomster. Døren til spise-
stuen stod på klem og inn gjennem sprekken et stykke
bortover gulvteppet fløt et sterkt, gulaktig lys, som møt-
tes med det dempede, røde lampeskinn.

Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen,
hadde tanten reist sig fra sitt ferdige måltid. Hennes hår
var på det siste blitt ganske hvitt; hun bar en kappe med
pipede strimler, og utenpå kjolen hadde hun en stor,
rundskåren fløielsmodest, som endte i to lange spisser,
foran besatt med slikefrynser. Ondet i foten hadde for-
verret sig så at hun denne vinter hadde begynt å bruke
stokk.

«Nei, men Constance, er det dig som er ute og går så
sent, nu har jeg nettop drukket te, skal jeg lage dig en
kopp,» spurte hun.