126 Constance Ring

tante, så går jeg like bort og dreper mig — nu kan du
gjøre hvad du vil.»

Tanten för forferdet et skritt tilbake; hun forstod at
her nyttet det ikke å overtale.

«Du kan begripe at jeg mer enn gjerne huser dig, Con-
stance min,» sa hun med gråtende stemme. «Jeg bare
streber efter å gjøre det rette, jeg. — Når du er så despe-
rat tilsinns, så får du bli i Guds navn, — ja, i Guds navn.»

Constance lot ansiktet falle tilbake på sine hender, som
hvilte på stolryggen.

Fru Wleigel humpet bort til skrivebordet og skrev
med blyant de ord til Ring:

«Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun
er aldeles fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.»

Så sendte hun piken avsted med brevet.

Derpå gikk hun bort til Constance og fikk henne med
blide ord og kjærtegn til å sette sig i sofaen.

«Se så, — her en skammel til føttene, — ta den puten
i nakken og legg teppet over knærne, se så — nu sitter
du godt.»

Constance satt tilbakelenet med hengende armer og
lukkede øine; ansiktet var innsvunnet, og omkring mun-
nen lå det et trekk av usigelig gremmelse.

«Nu skal jeg trekke en god kopp te til dig,» småpludret
fru Wleiigel, «og så skal jeg stelle i stand for natten, du
skal få ligge inne hos mig på sovesofaen, hvad tror du om
det, Constance?»

Hun nikket.

«Akk ja, akk ja, en får gjøre det som er rett,» mumlet
den gamle dame, mens hun trippet ut av stuen med små,
geskjeftige skritt.