Constance Ring 127

XIII.

Efter optrinet i dagligstuen hadde Alette ligget nese-
grus på sengen og grått til hun ikke orket mer.

Hun tenkte på moren, hvad hun vilde si, når hun nu
fikk henne hjem — hun, som var gangkone i så mange
pene hus, og nu skulde ha den skammen. — Ikke for det,
hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom, — Alette var
selv en fin manns datter, men det var nu så lenge siden.
Og broren, når han fikk fatt i henne, vilde han sikkerlig
skamslå henne, og hun hadde ikke likere fortjent. Og så
var det Hans Olai — —. Hver gang eiermannen til det
navn kom frem for henne, blev gråten til skrik, som hun
stagget ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai,
som var ventendes med Briggen «Haabet». Når han så
henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, trover-
dige gutten — — Å, om hun kunde søkke sig ned i det
sorteste dike. — Til sist stilnet gråten av, det kjentes,
som om det ikke var flere tårer tilbake, som var hun helt
og holdent tørket ut.

Hun reiste sig, hektet kjolen til i brystet, knyttet et
rent forklæ på og begynte å stelle til aftens.

Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Det gikk
et rykk igjennem henne; hun grep den lille håndlampe
og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk gav sig til
å glatte på sengeteppet.

— Litt efter åpnet Ring kjøkkendøren og spurte, om
hun visste hvor fruen var gått hen.

Alette stakk hodet ut gjennem døråpningen og svarte
at det visste hun ikke, hvorefter hun trakk sig tilbake.

Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren efter sig og stil-
let sig op i døren til pikeværelset.

Hun stod op og ned ved siden av kommoden; med den
ene hånd hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret
var forpjusket, ansiktet opsvulmet, lebene bleke og sam-