128 Constance Ring

menknepet; av og til hevedes brystet av en krampaktig
hikke.

Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig;
noe som en nagende selvbebreidelse kom op i ham.

«Hvorledes er det du ser ut, menneskebarn?» sa han og
søkte å slå an en spøkende tone.

Alette flyttet ikke øinene fra den firkant i veggtapetet,
som hun stirret på, hun åpnet lebene så lite at det var
merkelig ordene kunde høres, og allikevel kom det tyde-
lig, da hun sa:

«Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg —»

«Men dette går pinedød ikke. — Du får komme dig
vekk, Alette, før det er for sent. — Svært, så det viser sig
på dig alt.»

«Ja, den beskjed fikk jeg også av fruen,» svarte Alette
uten å røre sig.

«Fruen! Har fruen talt med dig?» spurte Ring med
åpen munn og stirrende øine.

«Ja.»

«Hvad tid?»

«Nu for en stund siden.»

Ring blev blek om nesen.

«Har det vært noen?»

«Ja, fru Hansen var her.»

«Så for satan! det fordømte fruentimmerprek! Du lot
dig vel ikke merke?»

«Merke? — De sier jo selv at det er synlig nok.»

«Spurte hun om, hvem du hadde hatt med å gjøre?»

Hans holdning var så truende at Alette under andre
omstendigheter vilde vært redd.

«Det trengtes vel ikke, hun kom jo over oss den
gang —>»

«Og du vedgikk det, du angav mig!» Hans ansikt var
kritthvitt og øinene opspilte; hans arm var løftet imot
henne, og knærne skalv så sterkt at han vaklet.

«Det skulde vel hjulpet å nekte,» sa hun tonløst.