132 Constance Ring

Ring og holdt henne tilbake. «La mig gå inn uten videre,
— jeg skal være så stille og forsiktig, hvor er hun
henne?»

«Der,» hun pekte på døren til dagligstuen.

Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støi og
gikk varsomt over terskelen.

Constance satt ennu i samme stilling på sofaen. Til
tantens bønner om å drikke den te hun bragte henne,
hadde hun bare ristet på hodet.

Hun følte sig så matt at hun syntes det var umulig å
løfte hodet op. Inne i hjernen var det så underlig tungt
og stillestående, og uavladelig kjentes det som om det
rislet fine strømmer av koldt vann fra issen ned til nak-
ken.

Hun satt i en døs med lukkede øine, det var så godt
ikke å kunne tenke — — — Men hvad kunde det være
for noe varmt og fuktig som blev trykket op og ned på
hennes hånd, og så forekom det henne at noen hvisket:
«Constance —»

Det blev så tungt på hennes kne, hvad var det dog —
— — Langsomt slet hun øinene op der lå en stor lyse-
brun klump som rørte sig, med en blank, hvit runding
på midten og noe bredt sort nedenfor det igjen, like ned
på gulvet, og så kom det en snøftende lyd —

Det var først da klumpen løftedes, og et par anløpne,
rødgråtte øine hevedes imot henne at hun helt kom til
sig selv.

Med et skrik, som var hun bitt av en slange, för hun
op av sofaen, styrtet først som i villelse om i stuen, fikk
så øie på en dør, pilte ut av den, videre avsted, gjennem
den neste, kom inn i et mørkt værelse, og tørnet så mot
noe spisst. Slaget var så heftig at hun tapte bevisstheten
og falt nesegrus over ende på gulvet. Ring og tanten kom
springende til. Fru Wleiigel gikk rent vill, før hun ende-
lig fikk tendt lys.

De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen