Constance Ring 133

var opsvulmet i en stor bule, ellers var det intet å se.
Hun syntes ganske livløs; når de løftet hennes hender,
falt de tungt tilbake igjen.

«Spring efter læge, Ring, vær snar, for Guds skyld,»
sa tanten.

Ring avsted.

I forening med piken, som imidlertid var kommet til
stede, anstrengte fru Wleiigel sig for å få Constance til å
våkne. De stenket henne med vann i ansiktet, helte Eau
de Cologne over hodet, stakk en pute inn under nakken
og fikk knappet op kjolen og korsettet.

Da doktoren kom, hadde hun gitt det første livstegn
fra sig; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og
snart var hun kommet ganske til live igjen.

Da hun åpnet øinene, så hun Ring stå bøiet over sig;
med en jamrende lyd kastet hun sig inn til tantens bryst
og gjorde en avvergende håndbevegelse.

«Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten.

Doktoren ventet, mens Constance blev bragt til sengs.
Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt
sykdom var ved å bryte ut, han kunde ikke si hvilken.
Han skrev en resept, gav noen instrukser for natten,
trykket Ring og fru Wleigel i hånden og lovet å komme
tidlig igjen neste morgen.

Fru Wleiigel gjorde forberedelser til å våke over Con-
stance, som lå stille med lukkede øine. Hennes åndedrag
var kort og uregelmessig. Ved lyset gjennem den grønne
lampeskjerm så hun dødningeaktig hvit ut; over pannen
lå det et vått klæde. Av og til för hun sammen som i
angst og så sig om med forstyrrede blikk, men blev straks
rolig, når tanten forsikret at hun var hos henne, og at
det ikke var tale om at hun skulde hjem.

Men inne i dagligstuen gikk Ring op og ned på gulvet
med hodet dypt nede på brystet. Med mellemrum knelte
han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så stod
han op og satte sig i marsj igjen. Av og til stanset han,