134 Constance Ring

foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så
slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun
skal bli min igjen, å, hun skal, — hun skal — så sant
hjelpe mig Gud, amen.»

XIV.

Det var hjernerystelse Constance var blitt rammet av.
I over en uke lå hun i en søvnlignende døs, og når hun
et øieblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og
kjente hverken tanten eller diakonissen. Lægen erklærte
dog allerede efter et par dagers forløp at han ikke trodde
det var noen fare på ferde, og at sykdommen efier all
sannsynlighet ikke vilde efterlate sig varig mén. Da så
bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen
måtte ansees for å være hevet, gikk det langsomt med å
komme til krefter. — Aldri så snart var hun imidlertid
av doktoren erklært for å være frisk igjen, før det fra for-
skjellige sider blev satt skjulte drivhjul i bevegelse for
å få henne til å opgi tanken på skilsmisse.

Når hun talte om det som forestod, blev det vist til-
bake med den innvending at hun var for svak til å tenke
på slikt. Hun måtte gi tål og vente til hun blev sterkere.
Hun bodde jo hos tanten og blev aldri foruroliget av
Rings besøk; det var jo foreløbig god nok skilsmisse det.

Det begynte å komme skrivelser fra moren, som av
tanten var blitt underrettet om det som var foregått.

På det første brev svarte Constance tilbake at hun
heller vilde brenne levende enn vedbli å være Rings
hustru, og at hun helst vilde forskånes for å høre om
den sønderknuselse og de eder og løfter, han pr. post
sendte op til Molde.

Efterhånden begynte allikevel morens bønnlige ord å
gjøre inntrykk på henne. Fru Blom bad henne så inder-
lig om at hun for Guds skyld måtte forskåne dem for den
sorg et slikt brudd vilde volde. Hun sa like frem at det