Constance Ring 155

vilde legge dem i graven, eller iallfall være dem en daglig
iærende gremmelse.

Snakket om at hun ikke måtte tro, hun var den eneste
bedragne, fikk hun da også høre fra den kant. Noen
dunkle hentydninger 1 et av brevene fikk Constance til å
spørre sig selv, om hennes egen mor også var i flokk og
følge med de forrådte hustruer. Så foreholdt moren
henne også i skånsomme uttrykk at hun kanskje ikke
hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde,
og at hun derfor selv ikke var uten skyld.

Hennes far hadde også skrevet inntrengende til henne;
han hadde pekt på den mislige stilling en fraskilt hustru
inntok i samfundet; verden var nu en gang således inn-
rettet at den så skjevt til de kvinner som gikk utenfor
det almindelige. Tonen i brevet var så kjærlig; han min-
net henne om så mange småting fra hennes tidligste
barndom, da hun hadde ridd på hans kne, og de hadde
krøpet omkring på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt
hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde
vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor
måtte vite, han vilde henne det beste, det kjærligste til
alle, alle tider.

Over dette brev satt Constance og gråt så lenge, til
bokstavene viskedes ut av hennes tårer.

Pastor Huhn gjorde ofte små visitter hos fru Wleiigel.
De første ganger gikk Constance ut av stuen når han
kom; men da tanten en dag bad henne så meget om å la
det være, gav hun efter og blev sittende. Han talte så still-
ferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance
kunde ikke la være å synes om ham. En dag fikk han
henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middags-
selskap om en dame, han hadde hatt til bords, og som
hadde gitt ham de løierligste svar på alt han sa. Til sist
spurte han hviskende sin sidemann, om hans borddame

ikke var riktig vel forvaret; så fikk han vite at hun var
døv.