136 Constance Ring

En dag han traff Constance alene, ledet han talen hen
på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og
hensynsfullt. Hun måtte ikke bli bange, ikke for alt i
verden vilde han trenge inn på henne, bare si at en så
dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de
ganger han, Huhn, hadde søkt ham, hadde han ikke før
støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var
noe annet enn bare sorgen over utsikten til å miste sin
hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og
ruelse, som med psykologisk nødvendighet måtte virke
et nytt liv. Han hadde ingen rett til å dadle henne, hvis
hun stod fast på sitt forsett; ikke den aller fjerneste, men
det vilde han si, at gikk hun tilbake, vilde han med glad
ærbødighet ta hatten av for henne, for så gjorde hun en
av disse gode gjerninger, hvis rekkevidde menneskeøine
ikke kunde måle.

Undertiden talte de om religiøse emner; Huhn sa det
interesserte ham å høre de mange smålige fornuftsinn-
vendinger, som den formørkede menneskeforstand nød-
vendigvis måtte reise mot det åpenbarede Guds ord, men
som troen, Gud være lovet, seirrik kunde sette sin hæl
på, så sant som at kvinnens sæd hadde knust slangens
hode. En gang, da han stod og trykket hennes hånd til
farvel, sa han at han jevnlig bad Gud gi henne troens lys,
han kunde ikke annet, om enn hun smilte til det, og han
hadde en forvissning i sitt hjerte om at han vilde bli bønn-
hørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, vedblev han:
«Jo, for ser De, frue, De er inen fornekter i den forstand
at det kommer inn under synd mot den Helligånd, De er
aleneste en ærlig tviler.»

En dag, da fru Marie satt der oppe, fortalte hun at
Meier hadde vært hjemme på besøk og atter var vendt
tilbake til sitt konservatorium.

«Han spurte efter dig, Constance, og bad mig hilse,»
tilføiet hun.

«Blir det til noe med hans musikk, skal tro?» spurte fru
Wleiigel.