138 Constance Ring

gel og er falt i en sykdom av forskrekkelse. — Du hører,
de er ikke i forlegenhet med å finne på.»

«Det uforskammede pakk!» sa tanten og vrisset av
vrede.

«Og nu går den arme Ring og strever for å skaffe rede
penger til skiftet,» vedblev Marie. «Det er derfor han
selger sine bankobligasjoner —»

«Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleiigel.

«Han har solgt en for de svenske jerngrubers skyld,»
svarte Marie. «Tenk dig til for Rikard å høre på dette
vrøvl! — han, som vet beskjed.»

«Folk har det altså travelt med mig og mine affærer?»
spurte Constance.

«Ja — du vet vel det skal mindre til enn som så. —
Men du tar dig da vel ikke nær av det, Constance?» —
Fru Marie så bekymret ut.

«Langt fra!» svarte Constance, «la dem bare snakke.»

«Å, men du er blitt så blek, Constance.» Fru Wleiigel
humpet bort til henne på sin stokk. «Folkesnakk kan
ingen fri sig for og aller minst en kone, som vil skilles —
det må du belage dig på. — Det blir ikke spøk, kan du
tro.»

«Og derfor ønsker jeg så, du vil la det fare, Con-
stance —» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite du har
grunn nok, og Ring hadde sannelig vel fortjent det — —.
Men det blir så fælt for dig. — Du blir så baktalt, så mis-
tenkeliggjort — det er virkelig bare dig, jeg tenker på.»

«Ja, det er sant, hvad Marie sier,» sa fru Wleigel og
pillet noen fine støvgrand av Constances kjoleerme. «En
fraskilt kone er som en have uten rekkverk, alle, som vil,
kan gå inn og tråkke ned. Om jeg har lest det eller hørt
det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes
jeg.»

«Ja, og om de ikke tråkker ned, så står de og ser med
medlidenhet på en, og det er heller ikke videre morsomt,»
sa Marie.

EN EE EE