Constance Ring 139

Constance dreide sig på stolen om mot vinduet; hun
støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennem ruten.

Fru Wleiigel gjorde tegn til Marie at hun ikke skulde
si mer.

Kort efter reiste hun sig og sa farvel.

«Forresten, tante — han skal være blitt så forandret,
sier de,» sa hun ute i entréen.

«Hvem — uff, Lorck mener du, tal ikke om ham,»
svarte fru Wleiigel motvillig. «Tenke sig en sådan
historie.»

«Men det kan han jo ikke gjøre for, tante. — Jeg traff
ham forleden i et selskap, han spurte efter Constance
med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo mig at det
var kommet noe, ja noe helt annet over ham.»

Fru Wleiigel humpet inn igjen i stuen til sitt sybord
ved midtvinduet. Constance satt ennu i samme stilling.
Fru Wleiigel skottet til henne, gikk så bort og vilde ta
henne om hodet, men Constance trakk sig bort, lot an-
siktet falle ned i vindusposten på sine håndflater og
hulket.

«Å nei, Constance. Constance min — hvad er det nu,
barnet mitt?»

Constance løftet ansiktet såvidt op at hun kunde be-
vege lebene.

«Hvorfor kan dere ikke la mig i fred! — Aldri får jeg
fred for dere —» kom det møisommelig gjennem gråten,
hvorpå hun la ansiktet tilbake og hulket videre.

Tanten ristet tungsindig på hodet og gikk inn i spise-
stuen for å fore kanarifuglen.

Plutselig reiste Constance sig og grep et brev som var
kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et
par setninger av det; nu rev hun det i stykker, kastet det
på gulvet og trampet på det.

Hun hatet ham, hun ønsket ondt over ham, hun hadde
lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne usling, som
våget å be henne om tilgivelse, å by henne sine løfter og