140 Constance Ring

troskapseder, våget å fantasere om, hvordan de skulde
få det, hvis hun vilde bli — — uh, hun kunde ikke tenke
tanken ut.

Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å
vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; —
de slappe, motbydelige mennesker, det var dem som var
de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans ad-
ferd — —. Hvor kunde hun vente annet av en slik som
han, når de alle holdt med ham — —

Var da virkelig verden en eneste stor sump, og måtte
man være glad, hvis man bare kunde verge sig så vidt at
man ikke gikk til bunns i mudderet? — —

XV.

Efter lægens råd var det blitt besluttet at Constance
skulde til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til
å opsette alt med skilsmissen til hjemkomsten fra badet.
De var alt langt inne i mai, om en fjortendags tid skulde
de avsted. I det siste hadde Constance rent hørt op
med å hentyde til ået brennende spørsmål, og tanten
begynte så smått å håpe på at hun vilde ende med å la
sig Si.

En formiddag de satt sammen i dagligstuen med sine
håndarbeider, blev det Constance påfallende at tanten
måtte ha noe på hjerte. I Iløpet av en halv time hadde
hun fire ganger skiftet plass og slept sitt store, hvite
sytøi med sig rundt omkring i stuen. Hun kremtet og
pusset nesen sin, tok brillene av og satte dem på visst
for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Akk ja,
akk ja, en får gjøre det som er rett.» —

Constance blev urolig. Hvad var det nu for en slags
pinebenk hun skulde legges på igjen? Hun var til mote
som en patient, som ser på at man gjør anstalter til å
løse på forbindingen om et smertefullt sår. Omsider
kunde hun ikke holde det ut lenger.