Constance Ring 143

o

strever efter å gjøre det rette, så vender Gud all ting til
det beste til slutt.» — De siste ord fikk hun bare med
møie frem, hennes stille gråt var blitt til en hulken.

Stakkars tante, hun har sannelig også hatt sitt, tenkte
Constance. — Men hvorfor de alltid skal si at det er
Vårherre som sender det, som om han kan ha noe å
gjøre med alt det vemmelige vesen —. Hun gikk bort
til tanten, tok henne om halsen og kysset henne med
inderlighet. Så forlot hun stuen og lukket sig inne på
sitt værelse.

Men om aftenen i sengen spurte hun sig selv for første
gang om hun kunde tenke sig muligheten av å vende til-
bake til Ring.

Alt hvad i henne var, reiste sig til motstand ved tan-
ken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og hun endte
med å gråte sig i søvn av sorg over at hun ennu ikke
var nådd videre enn til å være i uvisshet om hvad de
kunde få henne til.

Da dagen for avreisen var kommet, hadde Constance
gitt efter for tantens inntrengende bønner og samtykket
i å se Ring innen hun tok avsted, men ikke før med det
samme de stod ferdige til å kjøre bort.

Det blev et stormende knefall med gråt og håndkyss.
Constance gjorde sig fri — sa farvel og gikk.

Han fulgte efter ut i entréen og bad om lov til å skrive.
— Han tigget så iherdig og forsikret at han ikke ventet
svar. Til sist gav hun sig over og sa ja.

På Modum kom det et brev hver annen dag. Da dette
hadde vart et par ukers tid, lot hun sig av tanten bevege
til å skrive noen ord tilbake.

Rings henrykkelse i det neste brev var aldeles grense-
løs. —

Opholdet ved badet syntes ikke å ha en heldig inn-
flytelse på Constance. Lægen trøstet imidlertid tanten
med at den gode virkning sikkert snart vilde innfinne sig.

Men Constance blev mager og følte sig stadig matt og