144 Constance Ring

kraftesløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs
at hun på de urimeligste foranledninger fikk tårer i
øinene.

Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev
moren til tanten, at Blom, efter å ha skrantet noen tid
var blitt sengeliggende; lægen hadde kalt sykdommen
for snikende nervefeber.

«Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» —
skrev hun —. «Kunde han få gode tidender fra henne,
blev han nok frisk; men du må ikke overtale henne,
hennes far vil ikke på noen måte at hun skal ta hensyn
til ham.»

Dette brev leste Constance om aftenen kort før senge-
tid. Den natt falt hun først i søvn kl. fem om morgenen.

Hun lå og strevde med å inngi sig selv mot. Hvis hun
nu gikk tilbake til sitt forrige hjem, vilde hun jo gjøre
dem alle så glade, — hvorfor skulde hun så ikke gjøre
det? — De var jo alle av den mening, — så måtte det
vel være noen fornuft i det — —.

Og i grunnen, — det blev jo bare spørsmål om en tom
form, for leve med ham i ekteskap var det ikke tale om,
— så heller frivillig søke døden —. Og så kunde det jo
være henne det samme hvor hun losjerte, — det var jo
ingen ting som lokket eller drog henne noe annet sted
hen —, og så Herre Gud — livet var visst ikke verdt all
den kvalm, — og hun var dessuten så trett, så trett. —
Hele verden var imot henne, så var det jo vanvittig ikke
å overgi sig, — og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette
sig efter omstendighetene. —

Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespon-
danse lovet Ring å opgi tanken på skilsmisse og å vende
tilbake til ham, men på den uttrykkelige, understrekede
betingelse at hun ikke kom som hans hustru, men skulde
ha lov til å leve som hans søster eller husholderske.

Ring var gått inn på dette med glede. Han hadde endog
skrevet tilbake at det naturligvis falt av sig selv. Og