146 Constance Ring

ordnet liv for en sånn skitt histories skyld! — En snak-
ket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et
godt eksempel. — Heldigvis var hun blitt stanset, og Ring
gratulerte sig selv med den andel han hadde hatt i det.

Denne tanke gav ham større sikkerhet, og fikk den
blanding av forlegenhet og ærbødighet som fra først av
hadde preget hans adferd overfor Constance, til mere
og mere å tape sig. Han blev mere lik sig selv fra gamle
dager, og en aften han hadde drukket noe, kom han
med spøkende hentydninger til at Constance burde flytte
inn igjen fra gjesteværelset, — det var så uhyggelig
for ham å ligge der alene på det store værelse, han var
mørkredd — o.s.v.

Hun lot som om hun ikke forstod og fikk det hurtig
slått bort.

Noen dager senere kom han tilbake til dette emne.
Constance skammet sig på hans vegne og møtte hans
ord med et så avvisende og harmfullt øiekast at han
ikke fikk mot til å fortsette den gang. Men efter et par
dagers forløp gikk han like løs på saken, beklaget seg
over sin stilling og fremsatte sine ønsker og forhåpninger
i en meget påtagelig form. Constance avviste ham med
forakt og spurte om han ikke eide ære i livet. Han blev
flau, holdt sig stille noen dager, men begynte så atter å
lirke på det samme. Constance minte ham i heftige ord
om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse
hvis han ikke lot henne i fred. Han slo sig for pannen,
stønnet og svarte at hvad han gikk på, kunde ingen
mann utholde. Således gikk det et par måneder. Con-
stances indignasjon fortok sig efterhånden under den
sløvende vane. Til sist møtte hun hans tilnærmelser med
den halvt håpløst forargede, halvt overbærende mine,
hvormed en voksen søker å tie ihjel et uopdragent barns
plagsomme overheng.

I denne tid var Ring hyppig temmelig omtåket, når
ban gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet