Constance Ring 147

av drikk, når han sa god natt. Et par ganger hørte hun
ham komme så beruset hjem fra herreselskap, at han
bare med møie fant inn på sitt værelse.

En morgen efter et slikt gilde var han så dårlig at han
ikke kunde gå på kontoret om formiddagen, men måtte
legge sig på sofaen straks han var påklædd. Han klaget
over hodepine og svimmelhet, og ytret flere ganger at
han ikke kunde begripe hvad som var i veien med ham.

«Det er da lett nok å skjønne,» sa Constance likegyldig,
«når man kommer hjem om natten i en slik forfatning,
må man naturligvis ha tømmermenn dagen derpå.»

«Og hvad tror du det kommer av?» sa han og vendte
sine matte øine mot henne, «hvad skal en mann i min
fortvilte tilstand ta sig til — å, Constance, du har synd
for det —»

Hun knep lebene sammen, målte ham med et for-
aktende øiekast og gikk fra ham. —

— Fru Marie hadde fått Constance til å melde sig inn
i en fattigpleie hvor hun var styremedlem. (Constance
tok ivrig fatt. I denne tid, hvor deres omgangsvenner
likesom i usikkerhet holdt sig noe på avstand, hadde
hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og
strikket og gjorde ferdig klædningsstykker, ikke alene i
de ukentlige sysammenkomster, men også hjemme på
egen hånd. Sammen med Marie gikk hun omkring og
undersøkte tilstanden i det strøk som hørte deres for-
ening til. Det adspredte og optok henne, og hun fant
stundom en trøst i å glemme egne sorger over andres
elendighet.

En formiddag var hun og Marie gått ut på Ruseløkk-
veien for å finne en familie som var flyttet inn i strøket
og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å
tegne på en ansøkning om bidrag av fattigpleien. Han
hadde gitt fru Marie i opdrag å få greie på om det var
verdige trengende. Marie hadde navnet og husnummeret
opskrevet, så de med letthet fant stedet. Det var en av