150 Constance Ring

«Vi er fire med Fredrikke —» stammet barnet.

«Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie.

«Ute og ber.»

«Er det ikke din søster det da?» vedblev Marie.

«Jo-o,» svarte hun med slepende stemme og så på fru
Marie med forskremte øine.

Constance holdt lommetørklæet for munnen; hun var
nær ved å kveles av stank.

«Her kan vi jo ingen oplysninger få,» hvisket hun til
Marie, «— det barnet er jo idiot, — kom la oss gå.»

«Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte
sig mot døren.

«Nei,» hvisket barnet.

«Kan kan ingenting få?»

«Jo-0,» hun så igjen til sengestedet.

«Vil du be din mor komme op til mig,» sa nu Con-
stance og skrev med en blyant sitt navn og adresse på
en lapp papir som hun rev av Maries seddel — «så skal
hun få noen klær til dere. — Hun forstår naturligvis
ikke et mukk,» mumlet hun henvendt til Marie.

«Ja-a —» svarte barnet.

«— Kjenner De noe til folkene der nede?» spurte fru
Marie konen som stod og vasket, da de var kommet op
på gaten.

«De kan e just inte sije,» svarte hun med et kast av
nakken, som holdt hun sig bedre enn som så.

«De er nylig flyttet inn, jo?» vedblev Marie.

«Ja, og med Guds hjelp kommer dom vel snart ut
igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som
om hun for sin del intet hadde imot å hive dem på
dør.

«Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie.

«E sku tru dom var lei —» svarte hun, mens hun
ivrig bearbeidet en tykk mannfolkskjorte.

«Hvorledes det, hvad gjør de da?» spurte Marie ned-
latende.