152 Constance Ring

to damer og sa med en stemme som plutselig lød gnel-
drende livlig:

«De ville rekti både være synn og skam, en slik skarv
som inte ist ant enn skamslå kjærringa si, — nu låg
hu borti steinrøisen i natt igjen, fordi hu inte torte la
ham se sei! Sånn en dovventamp, no ligger han og
sover som en hest igjen, — dem kan høre snorkinga
helt her ut, — og et slikt svin som han e — no har
han høkkertøsen derborte i kjælleren gåenes dags ven-
tenes tilliks med kjærringa si, men slikt e de, dem hjel-
per og gjøler for, mens en annen strevsom stakkar —»
hun måtte stanse for å trekke været.

Constance var blitt ganske blek. «Den arme konen,»
sa hun gysende, «henne burde det gjøres noe for.»

«Hu!» skrek konen, «jo hu har rekti nauen, kan dem
tru — hu, som går ute på tiggeri og kommer hjæm med
søkkende fulle korger og poser, så hu og tøsebarne mest
inte orker slæpe di tilhuse. — Ja, de forstås,» føiet hun
til med et ondskapsfullt blink i øiet, «somme tier blir
hu jo fakka og satt fast for kjueri.»

«Kom, la oss gå,» hvisket Constance og trakk i Marie,
ikke stå her og hør på det fæle fruentimmeret.»

Marie sa farvel; konen besvarte det neppe, og de to
damer skyndte sig bort fra det skrekkelige sted.

«Det må da være noe dårlig kram denne familie Ben-
diksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige
trengende.»

«Jo dårligere de er, jo mer trenger de jo,» innvendte
Constance. «Hvor sjelerystende og nedtrykkende det er
å se og høre på slik skitten jammer; — jeg blir syk
av det! Og tenke sig til, dette er bare ett eksempel av
tusen.»

«Du som gav beskjed at hun skulde komme op til
dig, hvad vil du gjøre med henne?» spurte Marie.

«Gi henne de ferdige klædningsstykker jeg har, og mat
og penger og hvad jeg bare kan skrape sammen, natur-
ligvis.»