Constance Ring 153

«Men du hørte jo at hun drikker og stjeler jo.»

«Hvad kommer det mig ved? — Når de nu sitter og
sulter. — Jeg synes det er rimelig at de gjør både det
ene og det annet.»

«De som er strevsomme og arbeidsomme sulter ikke;
man kan ikke si annet enn at det blir sørget godt for
de fattige her hos oss,» sa Marie med overbevisning.

«Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på
denne floskel at alle som vil kan få arbeid, iallfall ikke
nok til å leve av; og når det nu er mange barn og de
blir syke! — Det er jo til å gråte blod over.»

«De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie,
«den tro må man da ha til Vårherre.» —

«De skikkelige som fødes og lever i slike vilkår! Og
nu selve den hjelp du snakker om! — — Det er en for-
brytelse! — Opdra dem til å leve av almisser, det demo-
raliserer dem, for det lærer dem å legge sig nedfor som
kveget og vente på mer.»

«Men du gode Gud hvad skal man da gjøre?» ropte
Marie.

«Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som
gjøres er galt, oprørende forkjært.»

Marie vendte plutselig hodet og så på henne.

«Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på
stemmen at du gråt —. Når det tar således på dig, er
du virkelig ikke skikket til å gå omkring.»

Constance svarte ikke. Hun gikk med bøid hode, tårene
formelig strømmet ned over hennes ansikt. Straks efter
var hun ved sitt hjem. Hun sa hastig farvel til Marie
og gikk op.

— Om eftermiddagen, da Ring var gått på kontoret,
og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og
sa at det var en fattigkone som vilde tale med fruen.

«Har hun vært her før?» spurte Constance.

«Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne
komme.»