154 Constance Ring

«Å, er det henne,» sa Constance «vis henne inn i
spisestuen.»

Da Constance kom der inn, stod det borte ved døren
et stort, sterkbygget, men umåtelig avmagret fruentim-
mer med det kantete, sortgustne ansikt knyttet inn i en
brun ulltøiskyse Omkring skuldrene hadde hun det
chokoladefarvede stykke damesjal som spebarnet hadde
vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par mann-
folkstøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjole-
skjørt var fillet nedentil og stumpet sterkt op foran.
Hun var uten forklæ, og de grove, knoklete hender
holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spisst
fremstående mave.

«De e mei som det hadde vært to damer hos i for-
midda,» sa hun med slesk, vestlandsk stemme.

Det var noe katteaktig snedig i den måten hvorpå
hun la hodet litt på skjeve når hun talte; øinene hadde
et usikkert flakkende blikk, og omkring den fremskutte
underkjeve lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som
om denne munn hadde spyttet ut enhver blidere følelse.

Constance blev uhyggelig til mote ved synet; det på-
kom henne ulyst til å innlate sig med henne, og hun
var i forlegenhet med hvorledes hun skulde tiltale henne.

«Jeg vilde gjerne gi Dem litt tøi til de små,» sa hun
efter et øieblikks betenkning.

«Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa
konen og strøk den ene hånden over den annen i rast-
løs skiften.

Constance undret sig over at hun ikke så gladere ut.

«Med tillatelse,» føiet hun straks efter til, «vet fruen
om vi får av fattigpleien?»

«Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «Dere må
jo trenge gresselig til det.»

«Ja, fruen kan vite me en vanfør mann og fire ufor-
sørgede barn, foruten de eg går me,» sa hun ydmyk.

«Er han vanfør, Deres mann?»