Constance Ring 155

«Ja, på den høire arm, ska fruen vite, — de sto i
ansøkningen — de ble, mens han for til sjøs — han falt
ner og brekket skulderbladet.» Det var noe i tonefallet
som bad hun om tilgivelse fordi hun plaget fruen med
dette.

«Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance.

«Å nei, Gu bære oss, hva ska de bli te me én arm,
kan fruen tenke. Det kan være å bære litt fisk for folk
og slikt småtteri; men nu siden de er begynt me å bringe
rundt i husene, faller det nesten ingen ting av for oss
andre.» Hun talte i den samme underdanige tone, og
hendene var uavlatelig i bevegelse.

«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange
barn, når dere ingen ting har å underholde dem med?»
spurte Constance i en misbilligende tone.

«Ja, hvor skal en hen?» sa konen og rystet på hodet
med en gudhengiven mine. «Det er jo Guds bestem-
melse.>

Svaret irriterte Constance.

«Men nu de uekte barn da — tror De også at det er
Gud som sender dem?» spurte hun.

«Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket
konen fromiti.

«Vilde De ikke heller leve for Dem selv, så De slapp
å få flere barn?» spurte så Constance.

«Når en engang er vidd for altere, så ska en jo leve
sammen. — Hvad Gud har sammenføiet, skal mennes-
kene ikke adskille.» Det lød som leste hun op av en bok.

Constance blev vammel ved å høre disse ord i dette
kvinnemenneskes munn.

«Men Deres mann er Dem jo ikke tro,» sa Constance,
«han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg
hørt.»

«De e skrøpelighetssynn, vet fruen nok; skriften sier,

vi skal tilgi vår feilende broder,» kom det søtladent med
et sukk.