156 Constance Ring

Constance vilde gå inn efter tøiet, men husket i det
samme at det var enda et spørsmål hun vilde gjøre.

«Den lille piken vi traff idag, talte om en som het
Fredrikke, er det Deres barn, det?»

«Nei, — det hadde han da vi giftet oss.»

«Tror De ikke De fikk det bedre, hvis De gikk fra
Deres ekteskap og bodde for Dem selv?» spurte hun.
Det lød mer som om hun tenkte høit enn egentlig talte
til konen.

Hun rystet på hodet. «Da kunde eg jo hverken vente
hjelp av Gud eller mennesker, når eg for så ukristelig
frem.»

Constance leverte henne en bylt med klædningsstyk-
ker. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre
sammen på sitt kne.

Constance undersøkte sin portemoné. Det kom et spent
uttrykk på konens ansikt; uten å røre hodet fulgte hun
hver en bevegelse av Constances fingrer med lurende
Øøine.

«Værsgod, her er litt til mat,» sa Constance og rakte
en femkroneseddel ut imot henne.

En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekhet
på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i hennes
blikk, og det gikk en skjelven over ansiktstrekkene. Idet
hun tok pengeseddelen, grep hun om Constances hånd
og trykket sine sprukne leber på den. Da hun hevet
hodet, rant tårene ned over hennes kinner.

«Gud evig lønne og velsigne Dem,» sa hun med pipende
stemme, idet hun med baken av sin hånd tørket øinene.
«Gud styrke og glæe Dem for de goe, Di har gjort mot
en sulten stakkar.»

Constance blev grepet av konens heftige sinnsbevegelse;
det gikk en kuldegysning gjennem henne, og munn-
musklene vibrerte. Hvor meget sult og pine måtte denne
arme skapning ikke ha lidt og sett på for å smelte så-
ledes hen ved synet av en lumpen femkrone.