Constance Ring 187

o

«Jeg skal gjøre hvad jeg kan for å skaffe Dem av
fattighjelpen,» sa hun med et avferdigende nikk.

«Ja, Gud velsigne Dem og tusen takk,» svarte konen
og gikk.

Constance følte sig ille til mote. Hvad hun hadde
hørt i dagens løp, vilde ikke ut av hennes sinn. Det
stinkende kjellerrum og de forkomne småstakkarer stod
uavlatelig for henne, og billedet av dette motbydelige
ekteskap med drikk og bank og ulevnet fylte henne med
vemmelse.

Hun kunde ikke bli kvitt en fornemmelse av at det
hang smuss ved henne efter berøringen med disse ut-
skudd, og hun måtte flere ganger snuse til sin kjole
for å forvisse sig om at den ikke luktet vondt. —

Og denne kone som tok mannens adferd som noe som
så å si hørte til, ikke gjorde oprør eller vilde fra ham,
som blev ved å avle barn med ham, skjønt han mis-
handlet henne og stod i utuktig forhold til et annet
fruentimmer like for hennes øine — — —. Hadde da
sulten og nøden makt til å drepe enhver gnist av men-
neskelig følelse!

Intet begrep om ansvar, — ikke engang like overfor
disse uskyldige vesener som de var tøilesløse nok til å
sette inn i verden og overgi til et liv fullt av jammer
og pine — —!

Det var Guds bestemmelse, — det var ham som sendte
barna, en fikk finne sig i hans vilje, — det var alt det
svar de hadde.

Så det da ikke ut som om religionen gjorde men-
neskene lik de umælende, som ikke tenkte ut over den
føde de fylte sig med i øieblikket —?

Disse folk levde jo som dyr, hvad kunde det nytte å
hjelpe dem, — det var jo å kaste i et bunnløst svelg,
for de gravde sig jo stadig dypere og dypere ned i
pølen. — —

Nei, hun vilde ikke gå omkring til de fattige mer, —