158 Constance Ring

det var jo ingenting å gjøre, — bare å ta på sig en lidelse,
som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunde
gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrik-
ker ferdig for de verdige og ikke verdige. — Her efter
dags vilde hun sende sine gaver til fattigpleien og la den
stå for å utdele dem til de riktige trengende.

Da hun hadde fattet denne beslutning, syntes hun det
lettet. Hun gikk inn og vasket sine hender, fuktet sitt
lommetørklæ med es-bouquet, tok en bok og satte sig

til å lese.
XVII.

En eftermiddag i slutningen av oktober satt fru Wleii-
gel oppe hos Constance. Det var sterk skumring, men
lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skjær over
stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe efter
lampene.

Tanten hadde tilbudt henne noe brukt tøi til hennes
fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende
det til Marie. Så fortalte fru Wleiigel at hun hadde hatt
brev fra Molde og meddelte noe av innholdet.

Det blev en pause. Fru Wleigel satt urolig på stolen
og kremtet så smått et par ganger. Til sist sa hun: «Din
mor skriver i dette brev også om hvor glad hun er, fordi
det blev godt igjen med dig og Ring; det kan hun aldri
nedlegge.»

«Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance
med et sukk.

«Men hvis hun var her og kunde se på, vilde hun være
høist bekymret, — ja, det vilde hun, Constance.»

«Hvorfor det da? Nu har de jo fått det som de
vilde.»

«Jo, for det er galt fatt med Ring, Constance —»
Tanten stanset litt for å samle mot «jeg er bange
for at han går til grunne i det,» sa hun så med vekt.

«Går han nu også til grunne? Det var jo for å hindre