Constance Ring 159

det, dere fikk mig overtalt til å vende tilbake.» Stem-
men var underlig skjærende.

«Men dette er halvgjort gjer...,» hun holdt plutselig
inne, for døren gikk op og piken trådte inn med de
tendte lamper.

«Dette er halvgjort gjerning, Constance,» vedblev hun,
da de atter var alene. «En skal gjøre det som er rett,
og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring står
ikke i det, Constance, — han går hen og blir drikk-
feldig.» De siste ord nesten hvisket hun.

«Blir?» sa Constance foraktelig, «bruk imperfektum
og presens istedenfor futurum, tante, så er du sannheten
nærmere.»

«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta sig et glass
for meget i godt lag; men dette her er noe ganske annet;
noe ganske annet,» gjentok hun og rystet på hodet.

«Å nei, så min santen om det er,» svarte Constance
i en harmfull tone, «han har så menn aldri visst å
passe sig.»

«Men det er blitt verre, det er blitt meget verre, Con-
stance.»

«Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleigel.
«Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer inn-
trengende. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han
ikke skal bli en ren drukkenbolt, tenk dig hvad det vil
si å være gift med en drukkenbolt — du må ta skrittet
helt ut og tilgi ham ganske og aldeles — — En skal
gjøre det som er rett, Constance.»

«Har han beklaget sig for dig?» spurte Constance.

Det kom skarpt som hugget av en kniv.

«Nei, så menn har han ei,» sa fru Wleigel litt for-
fjamset, «men at mannen går og gremmer sig, er da lett
å se, og flere ganger er han kommet op til mig ved
syvtiden, og da har han vært temmelig anløpen, og det
er jo svært tidlig på kvelden.

Fru Wleiigel sa ikke sannhet. Ring hadde nettop ut-