162 Constance Ring

nes skulder. «Du må ikke gråte, snilde tante, du hører
jo jeg mente ikke dig — så, så, hold nu op.»

Fru Wleiigel tørket langsomt øinene, pusset nesen og
gjemte sitt lommetørklæ.

«Det hørtes så stygt det du sa, Constance, du rent
skremte livet av mig. — Jeg vet jeg har alltid villet
gjøre det som var rett —». Gråten vilde op igjen.

«Ja, ja, tante, — det har du også. Du har gjort det
beste du visste mot mig og alle — det forstår jeg så
godt —» Constance stod og klappet henne på kinnet.

«Så får jeg vel se å komme mig hjem da,» sa tanten
og så ut som et barn som er blitt skjent på med urette.
Hun gikk et par skritt og stanset.

Constance stod og trakk i sitt lommetørklæ med små
betenksomme rykk.

«Og så tenker du nok over det vi talte om, Constance,»
det kom fryktsomt bedende, «tro mig, det er det beste
både for dig og ham.»

Constance kunde ikke få sig selv til å snakke henne
efter munnen og tidde derfor stille.

Men fru Wleiigel vilde nu ikke gi sig uten å ha fått
et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo der
hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjeb-
nes gode engel.

«Lov mig Constance at du vil tilgi Ring helt,» sa hun
inntrengende, «eller lov mig i det minste at du vil prøve
på det.»

Ordet tilgi bragte på ny Constances blod til å koke.
Det brente henne på tungen å svare, at når hun nu gikk
hen og gjorde det de kalte tilgi, så betydde det bare at
hun med velberåd hu slang sig i sølen. Men hun tvang
det tilbake; hvad kunde det nytte med denne gamle,
skikkelige sjel, hvis oprinnelige renhet og finhet livet
hadde avstumpet; det var jo bare å volde henne en al-
deles unyttig forskrekkelse.

«Ja, tante, jeg skal prøve på det,» sa hun lavt og
vendte ansiktet bort.