Constance Ring 163

«Det var snildt av dig, Constance, takk for det ord.
Nu skal du se hvor godt det blir. — Du vil gå om dagene
og være så glad, — og når du skal tenke dig om, hvad
det er for, så er det fordi du har gjort det rette.»

Constance drog et sukk, men svarte ikke.

Da fru Wleiigel var gått, satte Constance sig og over-
veide. Hun hadde jo alt lenge hatt en fornemmelse av
at det vilde ende således, men ikke hatt mot til å se
sannheten i øinene. Det kunde ikke nytte å stå imot
lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake
var det ikke annet for. — — Stillingen var uholdbar i
lengden. — Hun var på et skråplan, det var ingen
mulighet for å stanse. — Så fikk det da bære avsted!

Hun tenkte på Rings forlibte fakter, på hans forsik-
ringer om at han elsket henne, og gjøs. — — Gi sig hen
i samliv med en mann som hun foraktet! — Men det
gikk vel over når hun blev vant til det.

Hun hadde jo aldri elsket ham! — Men strebt efter
å fatte kjærlighet til ham hadde hun ærlig gjort. Tanken
om at han kunde være henne utro, hadde ligget henne
fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett sig for hans
eiendom og sett på sitt ekteskap iallfall med respekt;
og det hadde likesom holdt sammen på henne, men nu!
— Hun følte sig som en kvinne som av makelighetshen-
syn velger å leve av skjøgeri. — — «Ja, ja, ja! således
er det!» ropte hun halvhøit og slo hendene sammen over
sitt hode. «Men —» hvisket hun litt efter, «det er jo
så mange som gjør det, det er ikke verre for dig enn
for de andre —»

Hun hørte Ring i entréen, grep sitt arbeid og satt bøid
over det da han trådte inn.

Han sa blidt god aften og satte sig i en lenestol ved
siden av henne.

«Hvor du er flittig, Constance,» sa han beundrende.
«Alltid i virksomhet — du er så søt å se på når du
sitter ved ditt arbeid.»

Hun svarte ikke.