168 Constance Ring

«Ja, ja, la nu det være godt,» sa hun og forlot stuen.
Hun gikk inn på sitt soveværelse, hun trengte til å være
alene. Der drev hun op og ned på gulvet; det forekom
henne som en evighet siden hun hadde hatt samtalen
med tanten; hun kunde slett ikke begripe at det var i
aften. — Hun var forresten ganske fattet, så underlig
stivnet innvendig, forherdelse måtte det være, sa hun til
sig selv, siden hun hverken var fortvilet eller bedrøvet.

Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig,
endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øinene av
glede og rørelse, og brystet svulmet av de forløsende
sukk, som arbeidet sig frem. Han gikk inn i sitt værelse
og tendte sig en av sine fineste sigarer — —. I aften,
allerede i aften! Men han hadde også lidt skrekkelig i
disse tre måneder, ja hele tiden siden det kom på. Nu
var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin
straff og vært mer enn tålmodig. Men nu skulde de be-
gynne på et nytt liv — Et nytt liv — Gud være lovet og
priset!

Han kunde ikke holde sig rolig; han hadde trang til
å bevege sig omkring uavlatelig.

Men det var likesom noe manglet ham, et savn, noe
som minnet ham.

Et glass av den fine champagnekonjakken med en
tredjedel vann, — aha — det skulde gjøre godt!

Han skjøt fart gjennem dagligstuen som en mann som
er i oprømt humør, men så husket han sitt løfte og
vendte brått om.

Litt efter kom lysten over ham, sterkere enn førs I
aften vilde det nu bare ha virket godt på ham, gjort hans
stemning rikere og likesom mer løftet; ved sådanne lei-
ligheter gikk det ham ikke til hodet — Om han nu tok
et eneste glass i aften, — han var atter på vei, men
vendte om.

Det var da også besynderlig for en voldsom trang han
hadde til det nettop nu, det kom vel av den sterke spen-