Constance Ring 169

ning han hadde vært i fra tidlig om eftermiddagen. Han
var så slapp og matt, det vilde likefrem være medisin
for ham.

Det kunde jo ikke gjøre noe om han drakk et eneste
glass — Constance hadde jo slett ikke ment det på den
måten, og det var jo ikke tale om at han kunde komme
op i noen slags ubesindigheter i aften.

Jo, han vilde, — det skulde være det siste; — det var
likefrem å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg,
det var jo formelig en høitidelig anledning.

Han hadde nettop fått det opskjenket og stod med
glasset for munnen, da han hørte Constance komme inn
i dagligstuen.

I rasende fart styrtet han innholdet i sig og satte glas-
set forsiktig på buffeten.

«Jeg søkte efter fyrstikker,» sa han da han kom inn
fra spisestuen, rød i hodet og med noe opstrammet over
ansiktstrekkene. «Alltid blir de borte for mig,» mumlet
han og drev inn til sig selv, idet han lot som han lette.

Constance så efter ham med et stussende blikk; hun
hadde hørt lyden av glassklirr i det samme hun kom
inn, og gikk nu inn i spisestuen for å se efter. Hun tok
det tømte glass som stod ved siden av konjakkflasken
og luktet til det. Så satte hun det rolig ned igjen og
blev stående i tanker med et stivt uttrykk på sitt ansikt.

Litt efter tok hun sig sammen, gikk inn igjen i dag-
ligstuen og satte sig til å strikke.

Og da Ring efter måltidet la armen om hennes liv og
kjærtegnet henne, fant hun sig i det med iskold ro.

XVIII.

Så hadde de da begynt på nytt igjen. — Alt var kom-
met i den gamle gjenge utadtil, og Ring var til mote som
et menneske som har kjempet mot skjebnen og til sist
har vunnet bukt med den.