Constance Ring til

sig, og derefter tatt sitt parti. Hun var trett av disse
skærmysler; de fruktet jo ikke annet enn å gjøre til-
værelsen hesligere enn det strengt tatt var nødvendig.
Hun vilde ha fred for enhver pris og blev passiv og føie-
lig like over for hans kjærtegn. Det var bedre å ha en
mann som var i godt humør den stund de var sammen
om dagen, enn en som gikk og var ubehagelig og full
av all slags hevngjerrighet, som især slo ut i fremmedes
nærvær. Ring gledet sig over forandringen og lykkønsket
sig selv med den gode innflytelse han til syvende og sist
hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige
lykke var vokset op på den grav som hennes hjertes vår
var gjemt under, visste han intet om. Det lå ikke for
ham å forstå sig på slikt.

Undertiden kunde det jo riktignok komme et lite op-
trin, en kort ordveksel, fulgt av et fiendtlig blikk, som
gaves og sendtes tilbake med slagferdig raskhet. Slikt
kom dog stadig sjeldnere fore. Constance ergret og skam-
met sig bakefter; hun kunde jo like godt gi sig til å
kjekle, ja f. eks. med postbudet.

Å gå hver sin vei og utveksle hvad de hadde å si
hverandre, i høflig fredsommelighet — det var blitt
henne idealet for en ekteskapelig tilværelse. Og i det hele
tatt gikk livet glatt og rolig imellem dem. De var optatt
hver på sin vis, og lot være å blande sig i hverandres
saker. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine
herremiddager og selterskonjakker. Så innlot han sig
også undertiden på små pikante eventyr med en eller
annen tivolisangerinne. Og så var han i den senere tid
blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å
realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe sig et
fotografiapparat som han en tid lang var lidenskapelig
hengiven til å eksperimentere med. Han fotograferte
dagligstuen med Constance i om og om igjen, inntil hun
tapte tålmodigheten og nektet å sitte. Så vinket han
venner og kjente op fra galen, eller han fotograferte