Constance Ring DES

ter snakk med en av sine tilbedere. Hun hadde sett noe
fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i hans øine,
og det rammet henne som en dom eller daddel. En gang
da hun hadde spurt ham hvorfor han aldri mer kom
hjem til dem, hadde han sett på henne med noe op-
blussende vredt i blikket uten å svare, og da hun gjen-
tok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker
ikke å være øienvidne til det som der går for sig,»
hvorpå han vendte sig og gikk fra henne. Constance
blev opbragt over hans dristighet, og samtidig opfylt av
en sviende smerte. Hun hadde et øieblikk lyst til å gi
sin stemning luft i skrik eller gråt, men så slo det om
til en støiende munterhet, full av kåte innfall og vold-
somme latterutbrudd. Ved aftensbordet, da talen falt på
Meier, som fremdeles lå i utlandet med stipendium,
grep hun leiligheten til å uttale sig i begeistrede uttrykk
om hvor godt han så ut og hvor bedårende han var, og
endte med å be Lorck endelig hilse ham, hvis han skrev,
og si at han var det søteste på jorden, hvortil Lorck
svarte, at den kommisjon så han helst hun betrodde i
andre hender.

XIX.

Tre år var forløpet siden hin 26. oktober, da Constance
som hun undertiden sa sig selv, hadde latt kampen for
sin menneskeverdighet falle.

Ring var de siste par måneder blitt overmåte gretten.
Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse
jerngruber som så ut til å skulle bli hans ruin. Deres
verdi hadde nemlig efter kjøpet vist sig å være aldeles
forsvinnende. Han var blitt tatt grundig ved nesen av
svenskene. Kunde han ikke få handelen til å gå tilbake,
blev han en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske
konsulent, hadde imidlertid vært så heldig å opdage en