174 Constance Ring

formell feil ved kjøpekontrakten, og efter hans råd hadde
han begynt å føre prosess.

Disse forviklinger hadde medført at han flere ganger
hadde gjort småreiser til Sverige, hvorfra han alltid var
kommet tilbake i et yderlig slett humør. Constance hadde
uvilkårlig begynt å føle disse jerngruber som sitt livs
verste plage. —

— — Det var den siste oktober. Rings hadde bodd
på landet og var nylig flyttet inn til byen. De siste dager
hadde vært fuktige og kolde, og det var en sterk høstlig
tone i luften. Ring skulde atter til Sverige; hans be-
stemmelse var å gå med Smålensbanen til Gøteborg, men
så kom det et par smukke dager med varmt solskinn
og en fristende vestenbris. Han fikk lyst til å seile ned-
over fjorden med kutteren, så langt vinden stod, og der-
efter videre over land. Det blev så siste tur for iår.
Han fikk overtalt Iøitnant Fallesen til å bli med og sendte
et bybud hjem med beskjed til sin kone, at hans tøi
måtte være ferdig kl. 2. Omtrent ved dette klokkeslett
kom han kjørende i en drosje, som han lot vente
nedenfor.

«Jeg skal jo med kutteren — og der har du tatt min
jernbanevadsekk. Det er da fanden også!»

«Jeg trodde du hadde innstillet dine lystturer for iår.»

«Det er pokker ingen lysttur,» sa han og trakk i klokke-
strengen. «Disse fordømte gruber!» Han åpnet hastig
en skuff i skrivebordet og tok noen penger frem.

«Se her, ta op igjen alt dette og legg det i den andre
greien, — den med rummene, De vet» — sa han til
piken. «Bring det så ned i vognen.» —

Piken tok vadsekken og gikk.

«Og det er sant —» ropte han efter henne, «la oss få
med de to flasker konjakk som står i buffeten, — og
endelig en kulørt skjorte! — Så var det cigarer,» mumlet
han og stod stille et øieblikk med en betenkt mine.
«Skal tro jeg har nok —,» han var atter inne i side-