180 Constance Ring

«Fy, som du snakker, — det er da ikke ditt alvor?»

«Hvorfor ikke det? Det vilde da vært noe.»

«Men det er da intet avskyeligere i verden enn en gift
kone som lever med en elsker.»

«Eller en gift kone som lever av å elske med sin mann,
— det kommer ut på ett,» sa Constance med et skulder-
trekk.

«Lever av å leve med sin mann, — det er jo en kones
plikt, vet jeg.» |

«Ja naturligvis —» Constance så ut som om hun var
trett av det. «Uff du —» for hun plutselig op og kastet
et bind dikt hun hadde sittet og pillet ved, «ekteskapet
er i grunnen en stygg institusjon.»

«Nei, men Constance, sådan må du ikke tale om Guds

innstiftelse, — tenk dig til hvorledes det vel vilde se ut
i verden hvis ekteskapet ikke var.»
«Ja, det vet jeg ikke noe om, — og det angår mig

heller ikke,» svarte Constance og satte sig hårdt tilbake
i sofaen.

«Du svermer da vel aldri for den frie kjærlighet?»

«Neimen gjør jeg ei, — men jeg svermer heller ikke
for de tvungne med de tvungne kjærlighetsplikter. Jeg
svermer ikke for noen ting, jeg.»

«Den frie kjærlighet er jo tegnet på den ytterste
fordervelse. — Det vil bli utukten satt i system, sier
Sunde.»

«Sier han det?» Constance smilte matt. «Da glemmer
han visst at utukten allerede er satt i system, i offentlig
system, og lenge har vært det.»

Fru Sunde tidde betuttet.

«Det er forresten for latterlig at vi sitter her og taler
om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om
hun plutselig besinnet sig. «Kjærlighet — — det er nu
også et emne!»

«Det er vel et interessant nok emne det skulde jeg
mene,» sa fru Sunde for å si noe.