Constance Ring 181

«Lever du og din mann godt sammen, Rikke?» spurte
Constance i en helt forandret tone.

«Hvor faller du på det?» spurte hun.

«Å, fordi det falt mig inn. — Du kan jo la være å
svare, hvis du ikke har lyst.»

«Jo du, vi kommer riktig godt ut av det med hver-
andre,» sa fru Sunde, «riktig godt sogar, især nu siden
jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.»

«Var han vanskelig å komme til rette med?»

«Å nei så menn, ikke så verst. Når jeg bare later
som jeg føler ham og snakker ham litt efter munnen,
får jeg satt igjennem alt hvad jeg vil.»

«Er dere aldri uvenner?»

«Ikke nu mere. Jeg har aldri tid, ser du, undtagen
når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke
oplagt til å trette.»

Piken meldte at middagen stod på bordet. De for-
skrekkedes begge over at klokken var blitt så mange.
Dei var neppe tid til å spise; det måtte gå i hui og hast,
og kaffen blev drukket mens de gikk og tok tøiet på.
Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med
til stasjonen.

«Det var kjedelig at jeg ikke fikk se din mann, Con-
stance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse
ham fra mig.»

«Så hadde vi jo ikke kunnet tale så ugenert sammen,»
svarte Constance. «Det var riktig godt at han var
vekk.»

«Å ja, kanskje. Huttitu for et vær det er blitt.» —

Det var begynt å storme; gaten stod pakkende full
av en skodde med rusk og støv og visne blad. De fikk
det feid like inn i vognen, så de satt og gned sig i
øinene i ett vekk. Constance bøide sig frem og så mot
himmelen. Den var sort og uværsaktig, og enkelte store
vanndråper begynte å falle.

«Og din mann som er ute og seiler !»