182 Constance Ring

«Han hytter sig nok kan du tro. Nu ligger han i havn
etsteds og nyter sin cigar og sitt glass toddi.»

De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til
å få billett og sette sig inn, før det bar avsted. Constance
stod og vinket til avskjed og gikk først da hun ikke
kunde øine toget mer. Vinden hadde tatt til i styrke,
og nu var det også begynt å øsregne.

Da hun kom hjem la hun sig på sofaen og forsøkte
å sove. Men det lykkedes ikke. Den sterke blåst hadde
gitt henne hodepine, og hun følte sig så nedtrykt og
trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet
til vindens tut og det voldsomme regn som slo mot
rutene. Når det blåste fra den kant tok det hårdt i
huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunde ikke
ligge rolig, men måtte op og gå frem og tilbake. Til sist
stillet hun sig ved vinduet og gav sig til å stirre ned i ha-
ven. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med
ett og hadde tatt fatt for alvor; det 1å allerede i
bunkevis av ødeleggelse. Det var synd for den pene,
ranke syrinbusk, som nu lå nesegrus i et av sidebedene
og dukket sig mot jorden med istykkerpiskede blad,
mens et par lange, tynne rottrevler ennu holdt den fast.
Georginene var bøid over i to. Når stormen for inn mel-
lem dem, rystet de sine sortbrune hoder som i grem-
melse over sitt skjemte ytre. Palmeplantene i de store,
Iysegule urner på de hvitmalte fotstykker hang og dinglet
efter stammens ytterste hylster, knekket over på midten.
De lange, smale blad var filtret sammen av væten; alt
imellem løste vinden dem fra hverandre, og da buktet
de sig frem og tilbake som tynne slanger som var blitt
hengende og ville løs. Og hvor det var gått hurtig med
å få løvet av trærne! Ennu igår hadde det vært der;
nu var det drysset ut over haven og lå i tykke, top-
pede lengder over alt i veiene, gulbrunt og vissensort.
Nederst nede op mot gjerdet holdt vinden på å feie
sammen en stor dynge. Den hadde ellers sitt besvær