Constance Ring 183

med det, for bladene var tunge av vann og sene i ven-
dingen; de klebet sig sammen og satte sig fast i store
klumper bak trestammer og på benkeføtter og opefter
lysthusets sprinkelvegger. Constance gjøs og følte et slags
fortvilelse over at hun ikke gikk inn i den annen stue, hvor
det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det
pinefulle syn. Men det var som om hun holdtes fast av en
usynlig makt, som tvang henne til å bli stående og se
på hvorledes regnet blev pisket av vinden, så det drev
i hvirvler mellem himmel og jord og slo ned med et
sprøit over hver en liten plante som ennu tappert holdt
nakken stiv. Og med en slags åndelgs spenning måtte
hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og op-
over når de vokste. Og det var som presset de sig frem
fra hennes bryst, disse langstrakte stønn, og disse støt
som kom med en rasende styrke og dempet sig ned til
sørgmodige klagehyl, for så igjen å tute op med djevelske
hvin. Og midt under dette stod haven fra sommertiden
for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet,
og hun så sig selv sitte der nede på benken om aftenen
i det fredsommelige måneskinn som fløt inn gjennem
trærnes grener hen over de grusete ganger og forsølvet
hvert eneste blomsterbed.

Det var blitt ganske mørkt, men ennu stod hun der.
Hun frøs like inn i sjelen, og hjertet føltes som en hård
klump i den venstre side. Det klemte om den så hun
hadde trang til å vånde sig, men hun gjorde det
ikke.

Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev sig løs
og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tendt og maski-
nen stod og surret. Det var godt å komme bort fra
dette himmelens vær. At hun virkelig hadde stått der
så lenge!

Efter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler
ainé». Det var bare det siste kapitel hun hadde tilbake.
Den stakkars Rislers gyselige endeligt rystet henne en